Adolfkanonene – 40,6cm SK C/34

Kanonenes offisielle tyske betegnelse var 40,6cm Schnell-ladekanone C/34, forkortet til 40,6cm SK C/34. De ble utviklet av Krupp i 1934 og C står for konstruksjonsår. Det refereres ofte feilaktig til kanonene som Schiffskanone SK C/34. Feilen har oppstått fordi det har vært oppfattet som om SK stod for Schiffskanone, ikke Schnell-ladekanone som er riktig fortolkning av forkortelsen SK.

Kanonene ble opprinnelig konstruert og bygd for å være skyts om bord i slagskip. Da byggingen av slagskipene ble stoppet bestemte Hitler at de skulle brukes som kystforsvarskanoner. Det er mulig at kanonene fikk navnet «Adolfkanonene» i forbindelse med utvikling av en egen langt-rekkende granat, Adolfgranaten. Imidlertid finnes det tyske papirer fra før krigen som beskriver kanonrøret (løpet) som «Adolf-Rohr». Det er mest sannsynlig hovedgrunnen til at kanonen fikk navnet «Adolfkanonen».

Adolfkanonen
Adolfkanonen

Samme år som 40,6cm ble konstruert, ble også 38cm Schnell-ladekanone C/34 utviklet, mest sannsynlig før eller samtidig med 40,6cm kanonen. Slagskipene Tirpitz og Bismarck hadde begge 38cm kanoner. 40,6cm kanonene var bestilt av den tyske Kriegsmarine og skulle om bord i den nye 56.200 tonns klasse H og J slagskip.

Disse nye slagskipene var en følge av den meget omfattende flåteplanen kalt Plan Z. Den ble utarbeid i 1937 og samme år ble 40,6cm kanonene bestilt fra Kruppverkene i Essen i Tyskland. De to slagskipene som ble påbegynt skulle døpes «Friedrich der Große» og «Großdeutschland» og de var de to første av i alt seks store nye slagskip som alle skulle ha vært ferdig innen 1944, iht. Plan Z.

Imidlertid ble byggingen av slagskipene stoppet i 1941 og dermed stoppet også fremdriften av Plan Z. Kanonene ble frigitt for bruk som kystartilleri og Hitler bestemte, da utbyggingen av Atlanterhavsvollen startet, at ikke mindre enn 8 av 12 skulle til Nord-Norge, dvs. Narvik området. Tre kanoner ble sendt til Hel i Polen allerede i 1941 hvor de inngikk i Batterie Schleswig-Holstein. Dette batteriet ble prøveskutt i 1942 og gjort nesten ferdig, men i 1942 ble kanonene flyttet til Sangatte nær Calais ved den engelske kanal hvor de inngikk i Batterie Lindemann. Både de norske og det franske batteriene ble ferdige og prøveskutt i 1943.

Den operative rollen til de norske batteriene var å beskytte malmutskipningen fra Narvik. Batteriet på Trondenes skulle beskytte mot all fiendtlig inntrengning fra nord, mens batteriet på Engeløya beskyttet Ofotfjorden mot inntrengning fra vest. Forøvrig sammen med en rekke andre batterier i Lofoten og videre innover Ofotfjorden. Her var også minefelt og torpedobatterier. Malmen var en meget viktig strategisk ressurs for Tyskland, samt at Narvik var en viktig militær by for tyskerne under krigen. Her var det etablert større ubåtbase, (i Skjomen) flere militære hovedkvarterer, blant annet «Führer der Unterseeboote Nordmeer» som hadde kommandoen over alle ubåter som opererte i nord. I Bogen var det vedlikeholds- og reparasjonsbase for ubåter og overflatefartøy.

Etter kapitulasjonen 8. mai 1945 overtok norske styrker begge 40,6cm batteriene inntakte, med kanoner og all ammunisjon. Det norske forsvar hadde ikke på den tid kapasitet til å holde to slike batterier operative, og batteri Dietl ble besluttet nedlagt. På Trondenes etablerte kystartilleriet seg etter krigen og batteri Theo inngikk i de norske oppsetningene fram til 1964. Norske soldater skjøt med kanonene første gang i 1951 og siste gang i 1957. I dag står fortsatt alle fire kanonene på Trondenes, men det er kun en kanon som er vedlikeholdt og i god stand. Den kan besøkes (les faneark OMVISNINGER) og det er etablert et museum knyttet til kanonen og bunkeren.

I USA fantes det, både på øst- og vestkysten, mange batterier med kanoner av samme størrelse som Adolfkanonene, dvs. 16″ eller 40,6cm. Amerikanerne hadde over 100 kanoner av denne størrelse i sitt kystforsvar under andre verdenskrig. De ble alle ødelagt etter krigen.

I Europa og fra Atlanterhavsvollens befestninger var det kun 40,6cm kanonene i Norge som overlevde krigen. De stod i batteriet på Trondenes, Batterie Theo, og i batteriet på Engeløy i Steigen, Batterie Dietl. Kanonene på Engeløy ble imidlertid hugget opp i 1956 men batteriet på Trondenes forble i det norske kystforsvars oppsetninger frem til nedleggelsen 1. juli 1964. I dag er Trondenes det eneste sted i verden hvor disse enorme kanonene kan beskues. Alle de øvrige er ødelagt.

Les mer om kanonene i boken «Adolfkanonene».